Digitale ferdigheter som allmenndannelse

 

1200px-blokschaaf_staal

Hvorfor ble sløyd ansett som et viktig fag i sin tid? Et dannelsesfag? Tanken var at alle burde ha et minimum av kunnskaper om trearbeide, og stimulere til fysisk arbeid. Man lærte å bruke diverse verktøy, og fikk grunnleggende kunnskaper om hvordan man kan skape noe på egenhånd. For noen ble det en kunnskap de ikke kom til å benytte seg mye av, for andre ble faget starten på en yrkeskarriere som håndverker, mens andre igjen lærte nok til at de kunne snekre seg noen småting i hjemmet, eller fikk kunnskap nok til å reparere et gammelt skap. På samme måte var det med tekstilarbeid – man skulle lære noen grunnleggende teknikker fordi det var nyttig for en selv, og en samfunnsnyttig kunnskap.

Dette er kunnskaper som burde være sentrale i skolen den dag i dag, men dessverre er håndverksfag nedprioritert av samtlige instanser i skoleverket, selv om det finnes skoler som klarer å vedlikeholde fagene. Forståelsen for hvordan praktiske ting henger sammen mangler i stor grad i skolen i dag. Vi leser, skriver og regner til krampa tar oss, men mangler den forankringen som kun praktisk erfaring fra den virkelige verden kan gi. Vi tenker kanskje at de praktiske ferdighetene skal komme hjemmefra? Men barn lærer ikke lenger å olje kjedet på sykkelen hjemme, og de lærer ikke å skifte bremser, lappe bukser eller å stramme vaiere. Barn lærer ikke å snekre fuglekasse,strikke luer eller lage andre ting hjemme lenger. Vi går på butikken og kjøper nytt, eller betaler noen andre for å fikse det for oss. Tilbake sitter vi med barn (fremtidige voksne!) med svært begrenset erfaring fra håndverk, og liten forståelse for hvordan et produkt er satt sammen og dermed avhengige av at “noen andre” løser problemene for dem.

 

Det som skiller de praktisk-estetiske fagene fra teorifagene er at man får praktiske ferdigheter og kunnskaper som gjør at man er i stand til å skape, reparere og vurdere fysiske produkter, og man gjør seg noen erfaringer som man kan dra nytte av i både i andre fag og i livet ellers.

 

Likevel; samfunnet er i utvikling, og kanskje burde vi også endre tilnærmingen til hva barn bør lære i skolen. Ikke bare fordi kravet til kunnskaper i arbeidslivet endrer seg, men også fordi kravet til allmennkunnskaper endrer seg. Raskt.

DSC_2072

Digitale ferdigheter i skolen

Den “nye” digitale arenaen, som tross alt bare har vært tilstede i samfunnet i over 30 år, som har vært en ekstremt viktig bærebjelke i samfunnet de siste 20, og helt integrert i livet til de aller fleste barn og unge de siste 10 årene, ble tatt med i læreplanen Kunnskapsløftet, eller K06. Da ble digitale ferdigheter kategorisert som én av de fem grunnleggende ferdighetene i skolen. Det betyr at vi de siste ti årene har vært forpliktet til å lære elever digitale ferdigheter som digital kildekritikk, bruk av diverse digitale verktøy, typisk begrenset til word, excel og powerpoint, men å lære elevene å faktisk bli skapere av digital teknologi har ikke vært prioritert. Elevene skal oppdras til å bli konsumenter, ikke produsenter av digitale produkter og tjenester.

 

Det samsvarer med at øvrige praktisk-estetiske fag også har falt på prioriteringslista. Det kan føles som om det er viktigere å få elever som scorer godt på (inter)nasjonale tester enn elever med skaperglede og utforskertrang, elever med praktiske kunnskaper og ferdigheter. Og så lurer vi på hvorfor så mange sliter med skolevegring og dropper ut fra videregående utdanning?

Elevene skal oppdras til å bli konsumenter, ikke produsenter av digitale produkter tjenester.

Videre har problemene med digitale ferdigheter i norsk skole vært som følger: Lærerne har ikke mottatt tilstrekkelig etterutdanning, og hvorvidt digitale ferdigheter har blitt inkludert i undervisningen eller ikke, har ikke blitt fulgt opp. Lærerutdanningene har behandlet digitale ferdigheter som noe valgfritt. Spør din nærmeste lærer som har gått lærerutdanning i løpet av de siste ti åra hvor mye fokus de har opplevd på pedagogisk bruk av IKT i alle fag i utdanningen. Hvor mange pedagogikkforelesninger har hatt fokus på digital pedagogikk de siste ti årene?

De digitale ferdighetene, definert som én av fem grunnleggende ferdigheter, har vært helt valgfrie for lærerne å ta i bruk de siste ti årene. Kunne man ha sagt noe tilsvarende om lesing eller regning? “Nei, vi jobber ikke med leseforståelse på skolen, vi!” – den læreren som hadde ytret de ordene, ville blitt kalt inn på teppet rimelig raskt. Når vi vet at barn og unge bruker svært mye tid med et ufiltrert vindu til verden i hånda, burde alle verdens varsellamper blinke når vi ser at de digitale ferdighetene neglisjeres i norsk skole.

Ungdommer tror de er “gode på data” fordi de kan lage spillelister i Spotify og har sin egen YouTube-kanal

Lær kidsa koding!

Den manglende politiske viljen til å få til et reelt digitalt skifte i skolen, har vært en sterkt medvirkende årsak til at digitale ferdigheter i skolen i stor grad har vært en flopp, og i alt for stor grad vært personavhengig. Og det er en sterkt medvirkende årsak til at Lær Kidsa Koding så dagens lys i 2013, da Simen Sommerfeldt ble sjokkert over å høre at en svært stor andel studenter som begynner på informatikkstudier, ikke har noe begrep om hva koding er. De tror de er “gode på data” fordi de kan lage spillelister i Spotify og har sin egen YouTube-kanal, og den eldre garde omtaler sine barn og barnebarn som eksperter på teknologi fordi de har vokst opp med det – såkalte “digitalt innfødte”. Er du og jeg eksperter på veier fordi vi kan å kjøre bil, og veiene har vært der siden vi var små? Gir det oss forutsetninger til å vurdere frostsikring, drenering, asfalttype, bredde på veiskulder og kostnad/nytte, bare fordi veier alltid har eksistert i vår levetid? Svaret er selvfølgelig nei – så hvorfor tror vi at barn klarer å tilegne seg god kunnskap om noe så komplekst som den digitale verden uten noen form for veiledning? Og (manglende) kunnskap om det digitale liv påvirker oss i langt større grad enn vår (manglende) kunnskap om veibygging!

Veksten til Lær Kidsa Koding de siste fire årene har vært formidabel. Fra å være en “liten greie” tiltenkt barna til medlemmene i dataforeningen i Oslo, har vi vokst til å bli en landsomfattende bevegelse som inspirerer lærere, politikere, barn og foreldre til å utforske den digitale verden – ikke som konsumenter, men som produsenter! 120 kodeklubber, 100.000 grunnskoleelever som har deltatt på Kodetimen (2016) og årlige lærerkonferanser flere steder i landet, er ganske klar tale fra grasrota i landet: Vi ØNSKER å bli digitale skapere, og vi ØNSKER å lære kidsa koding og vi ØNSKER å lære mer om teknologien som er så viktig i livene våre.

Faktisk ligger det ingen hindringer i K06 for å lære bort skapende digitale ferdigheter i undervisningen. Men det ligger heller ingen føringer eller intensjoner om det. En av de store fordelene med læreplanen er svært stor metodefrihet. Det betyr at det ikke er noe i veien for å lære mellomtrinnselever om geometriske figurers egenskaper ved å kode i Scratch, eller lage interaktive fortellinger i norsk eller engelsk i Kodu eller Scratch. Hvis du vil lage en pulsmåler med elevene dine, er det fullt mulig, og ikke veldig vanskelig, å gjøre det ved hjelp av en micro:bit. Hvis du vil lage en Flappy Bird-klone som styres med selvlagd håndkontroller, går det fint an å gjøre med forankring i læreplanen.

Denne friheten gjør at for eksempel Ulstein kommune har valgt å starte å innføre teknologi på alle trinn, med koding og digital skaping for alle elevene i grunnskolen, hele veien forankret i læreplanen. Dette for å møte et arbeidsmarked i endring. Det er en prosess som kommer til å koste penger og ta flere år å gjennomføre, men de har begynt – i samarbeid med LKK.

I Oslo og Oppegård kommuner har man begynt med å innføre koding som tilbud på SFO/AKS, etter initiativ, hjelp og støtte fra LKK. Kursholderne er ungdomsskoleelever med erfaring fra kodeklubber eller programmering som valgfag, og de får betalt tarifflønn av kommunen! Flere andre kommuner og skoler har på eget initiativ begynt å utforske hvilke muligheter de har for å ta i bruk koding, men dessverre er dette fremdeles opp til hver enkelt kommune, skole og lærer, noe som gir et svært ulikt utdanningstilbud for elevene i grunnskolen. Det kan igjen bidra til å øke forskjellene i samfunnet i fremtiden; De som har skapende digitale ferdigheter, og de som ikke har det. Gjett hvem som blir prioritert i et arbeidsmarked der robotisering har eliminert rutinejobbene.

Det skal sies: Senter for IKT i utdanningen har blitt aktive på denne fronten, og vi har fått et testløp med programmering som valgfag hos noen ungdomsskoler, men et viktig problem som har blitt tatt opp i den anledning, er at man ikke treffer bredt nok. Ungdom, og spesielt jenter, som ikke har teknologi som interesse, velger ikke dette valgfaget. Altså treffer man i all hovedsak kun de som uansett er interessert i teknologi fra før. Dessuten velger de ofte faget ut i fra en oppfatning av at “data = spill”, og blir skuffa når de ser at det ikke er det valgfaget handler om – fordi de ikke har noen tidligere erfaring med skapende digitale ferdigheter.

Digitale ferdigheter må være for alle, ikke bare gamerne og nerdene blant oss, de som har fått interessen og kunnskapen om digitale dingser inn fra barnsben av. På samme måte som at alle skal lære et minimum av matematikk, tekstproduksjon, kroppsøving, litteratur og samfunnskunnskap, bør alle lære et minimum av skapende digitale ferdigheter. Kodingen, den digitale skaperkraften, er en viktig del av dagens og morgendagens allmenndannelse.

DSC_2264.JPG

Makerspace – det 21. århundrets sløydsal

Men ikke tolk dette som et utrop mot de “gamle” dannelsesfagene, de praktisk-estetiske fagene. Digital teknologi, sløyd og tekstil kan helt fint sameksistere, og til og med gjøre hverandre bedre! Faktisk har disse allerede smeltet sammen til et nytt konsept, som kalles “makerspace”. Et makerspace er et håndverksrom, der man har tilgang på enkle håndverktøy, symaskiner, freser, dreiebenk, loddebolt, laserkuttere, 3D-printere og datamaskiner – alt i én pakke, med andre ord! Tanken er at man selv skaper et produkt som drar nytte av digital teknologi, samtidig som man ivaretar de gamle dannelsesfagene. Man må sage, skru, sy og lime ting sammen for å få et helhetlig produkt som baserer seg på digital teknologi, og dermed kode! Per i dag finnes det omlag 70 makerspaces rundtom i landet, men kun et fåtall av dem er tilsluttet skoler. Riktignok er makerspaces i vekst hos vitensentrene og på videregående skoler, men vi trenger å bringe håndverksrommene inn i det 21. århundre i grunnskolen også.

 

Derfor trenger vi en enda bredere satsing på dannelsesfagene, og man trenger lærere, skoleledere, kommuner og næringsliv som sier i fra og tar initiativ på egenhånd. Vi trenger etterutdanning i digital teknologi, digital pedagogikk og de eksisterende praktisk-estetiske fagene. Norge er allerede i ferd med å sakke akterut for landene rundt oss på denne fronten. Flere av våre naboland i øst og vest har besluttet å innføre koding i skolen, mens vi sitter på gjerdet og drikker oljesmoothie.

Det kan vi fort angre på når det ikke er mer smoothie igjen i glasset.

 

Enn så lenge er vi avhengige av å ha frivillige initiativ som Lær Kidsa Koding, med sine glødende ildsjeler over hele landet, til å sette digitale ferdigheter i skolen og samfunnet på dagsordenen. Og Kodeklubben og Norway Makers, som tilbyr barn og unge et digitalt, skapende alternativ etter skoletid.

 

Advertisements

One thought on “Digitale ferdigheter som allmenndannelse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s